Endelig!
I år hadde vi satt av tre uker, og mannskapet var innstilt på at det kunne bli seilas flere dager på rad og mange timer i sjøen. Dette er siste sesongen Ingeborg seiler i Hellas, så det var i grunnen nå eller aldri.
Reiseruten var planlagt, og ble mer eller mindre seilt, som følger:
Kalamaki marina Alimos (Athen) - "sundet" mellom Attika og Evia - rundt nordspissen av Evia -ut til Skiathos - Skopelos - Alonnisos - Skyros - Kea - Poros -Aegina og "hjem".
Været var for det meste svært gunstig, og seilvinden var overraskende ofte bra
Det ble mange inntrykk - men Sporadene er helt klart et flott område å seile i, og kan anbefales på det varmeste!
Første etappe
Etter utsjekk av båt og bunkring av nødvendig drivstoff for dieselmotor og humant maskineri stakk vi til sjøs midt på dagen. Første gang vi seilte rett sørover uten å krysse trafikkseparasjonssystemet, men vi seilte kryss mer enn slør i sørøstvinden. Vi nådde fram til Porto Rafti i det det mørknet, og la oss i andre rekke foran de seks båtene det var plass til i den lille havna. Fredelig og behagelig liten by, god fiskerestaurant ved kaia.
I år hadde vi satt av tre uker, og mannskapet var innstilt på at det kunne bli seilas flere dager på rad og mange timer i sjøen. Dette er siste sesongen Ingeborg seiler i Hellas, så det var i grunnen nå eller aldri.
Reiseruten var planlagt, og ble mer eller mindre seilt, som følger:
Kalamaki marina Alimos (Athen) - "sundet" mellom Attika og Evia - rundt nordspissen av Evia -ut til Skiathos - Skopelos - Alonnisos - Skyros - Kea - Poros -Aegina og "hjem".
Været var for det meste svært gunstig, og seilvinden var overraskende ofte bra
Det ble mange inntrykk - men Sporadene er helt klart et flott område å seile i, og kan anbefales på det varmeste!
Første etappe
Etter utsjekk av båt og bunkring av nødvendig drivstoff for dieselmotor og humant maskineri stakk vi til sjøs midt på dagen. Første gang vi seilte rett sørover uten å krysse trafikkseparasjonssystemet, men vi seilte kryss mer enn slør i sørøstvinden. Vi nådde fram til Porto Rafti i det det mørknet, og la oss i andre rekke foran de seks båtene det var plass til i den lille havna. Fredelig og behagelig liten by, god fiskerestaurant ved kaia.
Neste morgen var det opp i otta, og vi kastet loss før grålysningen lysnet, for å si det sånn. Havblikk, vindstille, sjøen, måker, yrkesfiskere og oss. Det ble jerngenoa og snekkefart mot nord siden vinden uteble, og etter å ha passert Marathon på babord dreide vi etter hvert nordvest med kurs mot Chalkis. Grei navigering, og med innlagt badepause var varmen til å holde ut.
Vel framme i Chalkis om ettermiddagen var vi så heldige å få plass longside i yachtklubben mens vi ordnet papirer for passasje gjennom kanalen, frisørbesøk og middag. Rundt midnatt lå vi så klar med lyttevakt på VHF-en for å få klarsignal til å gå gjennom når broen ble trukket inn på den ene bredden. Siden Chalkis er en nokså stor by med 70.000 innbyggere og mye trafikk over brien melllom fastlandet og Evia, åpnes denne broen bare om natta. De prøver å åpne den på en tid som gjør at strømmen gjennom sundet ikke skal bli for plagsom, men det var faktisk ganske spennende å kjøre turtallet opp, merke at båten virkelig vugget sideveis og kaste blikket opp på breddene på hver side der lokalbefolkning og turister hadde vaglet seg for nattens underholdning.
Kystvakta hadde ikke helt kontroll på listene sine, så etter hvert ble det tilløp til amper stemning og "free-for-all" anarki, men vi kom velberget gjennom, og la oss longside litt nord for broen. Etter hvert fikk vi selskap av en svensk båt, som la seg utenpå oss. Det ble forbrødring og debrief før alle gikk til ro.
I løpet av natten blåste det kraftig opp, og sjøen bygget seg mer opp enn forventet, grunnet strøm og trangt sund (Anekdoten vil ha det til at Aristoteles ble så frustrert over at han ikke fant forklaringen på den kraftige strømmen at han kastet seg ut i sundet!) I hvert fall kastet begge båtene så mye på seg at vi fikk stå en liten time på etternatten for å hindre skader inntil bølger og tidevann ble gunstigere. Dette var eneste gang på hele turen at det var antydning til tørrhetsfølelse i munnen....
Tredje etappe - (andre etappe ble skrevet inn i første etappe 
)
Vinden holdt seg rundt 20 m/s, bølgene fortsatte å slå, så da det lysnet tok skipper og maskinist en sjefsavgjørelse og la fra kai. Det var grått/fuktig og fleecejakkevær (!)
Fin seiling videre nordover, og etter noen timer kunne vi runde nordvestodden av Evia, med landsbyen Likha. I det baugen ble vendt mot øst fikk vi bølger og vind rett mot oss, og det er bare å innrømme at vi ikke gad krysse så mye, så da ble det motorseiling, med en uendelighet av havbruk om styrbord.
)Vinden holdt seg rundt 20 m/s, bølgene fortsatte å slå, så da det lysnet tok skipper og maskinist en sjefsavgjørelse og la fra kai. Det var grått/fuktig og fleecejakkevær (!)
Fin seiling videre nordover, og etter noen timer kunne vi runde nordvestodden av Evia, med landsbyen Likha. I det baugen ble vendt mot øst fikk vi bølger og vind rett mot oss, og det er bare å innrømme at vi ikke gad krysse så mye, så da ble det motorseiling, med en uendelighet av havbruk om styrbord.
Dagens mål var Orei, en fin liten havn med badestrand bak moloen, sandbunn med godt ankerfeste, god plass og grei mat på tavernaene. Vi badet, beskuet marmoroksen i glassmonteret (den ble funnet med trål for mange år siden), og gikk tidlig til ro. Ankerpilsen var i år av merket FIX, og det ble det jo litt vitsing med... (Hvem skal fikse Hellas?)
Fjerde etappe
Så var varmen på plass, men vinden var fortsatt seilbar
Vi krysset oss ut sundet, og hadde en behagelig og begivenhetsløs tur til Skiathos. Men det er jo akkurat sånn cruising skal være. Adrenalin, roping og nestenulykker reserveres til onsdagsregattaene hjemme (for da er det en annen som eier båten
).
Å stå i cockpit med kikkerten mot land for å plukke ut et gunstig ankringssted ved Koukounariesstranda er sånn sett ikke det verste man har å gjøre...
Vi svaiet den natta, og begynte nesten å sørge over at dette er noe vi kommer til å gå glipp av neste sommer - morgenbadet før frokost er bare toppen av nytelse!!
Vi gjorde selvsagt strandhugg med jolla, og ble enige om å seile videre til Skiathos by for etterproviantering og ATV-leie.
Så var varmen på plass, men vinden var fortsatt seilbar
Vi krysset oss ut sundet, og hadde en behagelig og begivenhetsløs tur til Skiathos. Men det er jo akkurat sånn cruising skal være. Adrenalin, roping og nestenulykker reserveres til onsdagsregattaene hjemme (for da er det en annen som eier båten
).Å stå i cockpit med kikkerten mot land for å plukke ut et gunstig ankringssted ved Koukounariesstranda er sånn sett ikke det verste man har å gjøre...
Vi svaiet den natta, og begynte nesten å sørge over at dette er noe vi kommer til å gå glipp av neste sommer - morgenbadet før frokost er bare toppen av nytelse!!
Vi gjorde selvsagt strandhugg med jolla, og ble enige om å seile videre til Skiathos by for etterproviantering og ATV-leie.
Femte etappe
Etter obligatorisk frokost og morgenbad vendte vi baugen mot Skiathos by. Havnesjefen lot seg parlamentere med, og dermed kunne vi ligge ved bykaien, slik at vi slapp å gå så langt etter som varmen nå hadde bitt seg fast. Dermed fikk vi sitte i parkett som tilskuere til både hyppig innkommende flygninger, samt busslastene med turister som tømte seg midt i åsynet vårt
Skiathos by er en turistby, og til forveksling lik mange andre "syden"byer. Likevel var det helt greit, og vi valgte å bli to netter. Vi leide ATVer og kom oss rundt på øya, som er både variert, vakker og vel verdt et besøk eller fler!
Klosterliv, fotturmuligheter (fjellstøvlene lå heldigvis hjemme) og spesielt Choraen med badestranda nedenfor gjorde inntrykk. Vi kommer gjerne igjen
Etter obligatorisk frokost og morgenbad vendte vi baugen mot Skiathos by. Havnesjefen lot seg parlamentere med, og dermed kunne vi ligge ved bykaien, slik at vi slapp å gå så langt etter som varmen nå hadde bitt seg fast. Dermed fikk vi sitte i parkett som tilskuere til både hyppig innkommende flygninger, samt busslastene med turister som tømte seg midt i åsynet vårt
Skiathos by er en turistby, og til forveksling lik mange andre "syden"byer. Likevel var det helt greit, og vi valgte å bli to netter. Vi leide ATVer og kom oss rundt på øya, som er både variert, vakker og vel verdt et besøk eller fler!
Klosterliv, fotturmuligheter (fjellstøvlene lå heldigvis hjemme) og spesielt Choraen med badestranda nedenfor gjorde inntrykk. Vi kommer gjerne igjen
Imidlertid var det vanskelig å finne butikker som solgte utstyr vi trengte til båten, og vi trålte både jernvarehandlere, båtbutikker, bensinstasjoner og andre uten napp. (Det fikk vi for øvrig ikke før på Alonnisos, mer om det seinere).
Sjette etappe
Videre, videre, Skopelos neste! Vi styrte i retning Loutraki for så å gå langs sørkysten av øya. I Rod Heikells Pilot guide står det rosende om en frihavn i en liten kil sørvest for Panormos. Dit ville vi! Heikell beskriver også behovet for line til land, på grunn av risikoen for plutselige vindkast. Det viste seg å være et godt råd, og nok en gang var vi glade for å ha gjort som Rod sier
Det var en idyllisk frihavn, frodig, fredelig, tre - fire andre båter, alle med anker og line til land, selv om et par av dem så ut til å være nødtørftig slengt rundt en busk...
Midt i mot hadde vi utsikt til eiendommen til forfatteren Michael Carroll, som har skrevet den lille perlen av en bok "Gates of the wind" om Skopelos for femti år siden.
Videre, videre, Skopelos neste! Vi styrte i retning Loutraki for så å gå langs sørkysten av øya. I Rod Heikells Pilot guide står det rosende om en frihavn i en liten kil sørvest for Panormos. Dit ville vi! Heikell beskriver også behovet for line til land, på grunn av risikoen for plutselige vindkast. Det viste seg å være et godt råd, og nok en gang var vi glade for å ha gjort som Rod sier
Det var en idyllisk frihavn, frodig, fredelig, tre - fire andre båter, alle med anker og line til land, selv om et par av dem så ut til å være nødtørftig slengt rundt en busk...
Midt i mot hadde vi utsikt til eiendommen til forfatteren Michael Carroll, som har skrevet den lille perlen av en bok "Gates of the wind" om Skopelos for femti år siden.
Lyden av sikader, duften av pinjer, rolig klukking av sjø og etter hvert litt klukking av andre væsker virket søvndyssende, og vi sovnet godt og tidlig.
Når vi ligger i frihavn, er en del av underbevisstheten kalibrert opp mot endringer i lyden av vind, bølgebevegelser og menneskestemmer. Derfor var skipper og maskinist raskt oppe da vinden økte og et par av nabobåtene utviklet et ugreit bevegelsesmønster. På med motor og dekksbelysning for sikkerhets skyld, på med strømmen til ankeret, rask gjennomgang av drill hvis de andre båtene ikke skulle gjenvinne kontrollen. To båter (gjett hvilke) hadde mistet akterfortøyningen, og stemmebruken og atferden var ikke preget av beherskelse. Etter hvert gjenvant de en viss kontroll, og trakk over mot nordsiden av Panormos, der de red vinden av de neste par timene. Selv lå vi i cockpit og observerte om egne fortøyninger var robuste, og heldigvis betalte arbeidet vi hadde lagt i fortøyningene om ettermiddagen seg!
Sjuende etappe
Vinden løyet, men etter frokost bestemte vi oss likevel for å seile videre, men kompenserte med å gjøre det til en kort tur. Etter en time la vi oss pent til kai i Agnontas, og der var det så fint at vi ble et par dager. Vi gjorde i grunnen lite, annet enn å nyte den lille stranda med de få tavernaene, observere andre turister og lokalbefolkning, kort sagt kjenne feriegleden!
Vinden løyet, men etter frokost bestemte vi oss likevel for å seile videre, men kompenserte med å gjøre det til en kort tur. Etter en time la vi oss pent til kai i Agnontas, og der var det så fint at vi ble et par dager. Vi gjorde i grunnen lite, annet enn å nyte den lille stranda med de få tavernaene, observere andre turister og lokalbefolkning, kort sagt kjenne feriegleden!
Åttende etappe
Vi kastet loss igjen, og stampet oss rundt kysten til Skopelos by. På vei inn mot havna møtte vi en daycruiser på full fart ut. Den hoppet fra bølge til bølge, og familien om bord så ut til å more seg. De kommenterte flagget vårt på norsk, og dette var faktisk første gang på turen at vi møtte andre nordmenn på kjøl!
Havna i Skopelos by er diger, upersonlig og en nedtur etter Agnondas... Skopelos by var heller ikke umiddelbart sjarmerende. Men, vi leide oss jeep, og dermed kom vi oss rundt på øya, og det var virkelig flott!
I Karibien har vi fått med oss diverse locations for "Pirates of the Caribbean"-filmene, den første "Doktor Dyregodfilmen" (med Rex Harrison) og "Superman 2". På Rhodos har vi badet i "Anthony Quinn" bay, der flere av utendørsscenene i "Kanonene på Navarone" ble filmet. Nå var det på tide med "Mamma Mia"-forskning!
Vi var på stranda der stjernene hutret seg gjennom bading, flørting og ungdommer på geledd, som demonstrerte synkron "dans" med svømmeføtter på brygge. Brygga er selvsagt fjernet...
Mammamiakirken i nord ligger spektakulært til. Etter å ha klatret opp, kunne vi slå fast at den var alt for liten, og det hadde filmskaperne løst ved å skyte alle innendørsscenene i en kirke på Peloponnes, for så å bygge en modell av denne kirken utenpå den eksisterende for filminga. Film er illusjon
Vi kastet loss igjen, og stampet oss rundt kysten til Skopelos by. På vei inn mot havna møtte vi en daycruiser på full fart ut. Den hoppet fra bølge til bølge, og familien om bord så ut til å more seg. De kommenterte flagget vårt på norsk, og dette var faktisk første gang på turen at vi møtte andre nordmenn på kjøl!
Havna i Skopelos by er diger, upersonlig og en nedtur etter Agnondas... Skopelos by var heller ikke umiddelbart sjarmerende. Men, vi leide oss jeep, og dermed kom vi oss rundt på øya, og det var virkelig flott!
I Karibien har vi fått med oss diverse locations for "Pirates of the Caribbean"-filmene, den første "Doktor Dyregodfilmen" (med Rex Harrison) og "Superman 2". På Rhodos har vi badet i "Anthony Quinn" bay, der flere av utendørsscenene i "Kanonene på Navarone" ble filmet. Nå var det på tide med "Mamma Mia"-forskning!
Vi var på stranda der stjernene hutret seg gjennom bading, flørting og ungdommer på geledd, som demonstrerte synkron "dans" med svømmeføtter på brygge. Brygga er selvsagt fjernet...
Mammamiakirken i nord ligger spektakulært til. Etter å ha klatret opp, kunne vi slå fast at den var alt for liten, og det hadde filmskaperne løst ved å skyte alle innendørsscenene i en kirke på Peloponnes, for så å bygge en modell av denne kirken utenpå den eksisterende for filminga. Film er illusjon
Klatreturen er bratt, men godt sikret med rekkverk i rustfritt stål osv.
Vi kjørte videre til Loutraki, og spiste virkelig god fisk på restaurant i sjøkanten.
Det ble to netter i Skopelos havn, og fruktesløs leting etter utstyr til båten her og. Ikke kritisk, men litt underlig...
Niende etappe
Alonnisos neste! Vi fikk en fin unnavindsseilas gjennom sundet før vi krysset inn til Patitiri. Gleden over å komme til en liten, ryddig og ikke overbebåtet havn var stor (ikke at det var så mange båter på Skopelos, men likevel). Patitiri er søvnig, og likevel tiltalende. Bading på bystranda, ekskursjon opp til den restaurerte gamlebyen, og endelig en skikkelig altmuligjernvarebutikk som hadde det vi trengte av utstyr til båten!
Alonnisos neste! Vi fikk en fin unnavindsseilas gjennom sundet før vi krysset inn til Patitiri. Gleden over å komme til en liten, ryddig og ikke overbebåtet havn var stor (ikke at det var så mange båter på Skopelos, men likevel). Patitiri er søvnig, og likevel tiltalende. Bading på bystranda, ekskursjon opp til den restaurerte gamlebyen, og endelig en skikkelig altmuligjernvarebutikk som hadde det vi trengte av utstyr til båten!
Gamlebyen, ja. Den var fint satt i stand, angivelig overveiende eid av pengesterke briter og tyskere, med mye kunsthåndverkinspirert butikkvirksomhet innrettet mot vår generasjon. Bestemte oss for at vi likte det, og middag i høyden med utsikt til Eleonorefalker som lærte ungene fluktjakt var rett og slett flott!
Havnepolitiet/kystvakta var til stede, men som vanlig utsøkt profesjonelle og hyggelige. Vi gikk glipp av lokalmuseet (mer om det på tiende etappe).
Når du ligger til kai med akterenden innover, har du utsikt til det meste av det som skjer. Hvis du i tillegg har et norsk flagg vaiende, blir du før eller siden tilsnakket av landsmenn. Det er alltid trivelig, og vi møter mange mennesker med ulike erfaringer og innsikter til inspirasjon.
Tiende etappe
Vi koste oss virkelig i Patitiri. Men på tidsavgrenset ferie må framdriften opprettholdes. Vi hadde lyst til å se den lille havna Steni Vala, og seilte dit. Av en eller annen grunn finner jeg ikke bilder derfra, men de dukker vel opp....
Dette er en trang liten havn, men vi fikk plass rett utenfor det ene supermarkedet/tavernaen/informasjonssentralen. Innehaveren var svært forekommende, og kunne fortelle at han sto for driften av museet i Patititri. Tvers over bukta lå et nokså nytt, flott funkishus, som visstnok var feriehuset til en hummerfisker fra Kvitsøy. Vi ble kjent med trivelige seilervagabonder fra ulike verdenshjørner, og reiste motvillig videre på
Ellevte etappe
neste dag. Nå hadde vi et noe lengre strekk foran oss, mot Skyros. Bengalow anbefalte Choraen på østsiden, men ut fra vind og værmelding valgte vi likevel fergehavna på vestsiden. Det er riktig som Bengalow sier, at denne havna ikke er mye å se på, men på den andre siden tror vi ikke at vi har følt oss mer velkommen noe sted enn akkurat her! Under innseilinga skjønte vi at det skjedde noe i kirken - etter hvert ble det klart at det var bryllup, og det preget selvsagt kvelden. Vi ble tatt i mot av en trivelig havnesjef, som ordnet fortøyninger, forklarte at strøm og vann var gratis, og at vi fikk gratis kode til det trådløse nettverket hos havnepolitiet ved innsjekking.
God stemning, trivelige folk, absolutt verdt en reise, selv om øya ligger som endeholdeplass, og har både marine- og luftforsvarsbase.
Tolvte etappe
Vi fikk ikke sett Skyros - tiden begynte å bli knapp - så neste dag seilte vi grytidlig igjen, og ga oss ikke før vi kom til Kea. Etter hvert som vi nærmet oss, økte hyppigheten av greske "day-cruisere", og det ble tydelig at ryktet om Kea som weekendreisemål for den fortsatt velstående delen av Athens befolkning nok stemmer. Vi fikk fin plass på bykaia, og hadde ca 3,5 meter å gå til en god restaurant.
Det er tid for det obligatoriske tavernabildet av båten....
Trettende etappe
Vi koste oss virkelig i Patitiri. Men på tidsavgrenset ferie må framdriften opprettholdes. Vi hadde lyst til å se den lille havna Steni Vala, og seilte dit. Av en eller annen grunn finner jeg ikke bilder derfra, men de dukker vel opp....
Dette er en trang liten havn, men vi fikk plass rett utenfor det ene supermarkedet/tavernaen/informasjonssentralen. Innehaveren var svært forekommende, og kunne fortelle at han sto for driften av museet i Patititri. Tvers over bukta lå et nokså nytt, flott funkishus, som visstnok var feriehuset til en hummerfisker fra Kvitsøy. Vi ble kjent med trivelige seilervagabonder fra ulike verdenshjørner, og reiste motvillig videre på
Ellevte etappe
neste dag. Nå hadde vi et noe lengre strekk foran oss, mot Skyros. Bengalow anbefalte Choraen på østsiden, men ut fra vind og værmelding valgte vi likevel fergehavna på vestsiden. Det er riktig som Bengalow sier, at denne havna ikke er mye å se på, men på den andre siden tror vi ikke at vi har følt oss mer velkommen noe sted enn akkurat her! Under innseilinga skjønte vi at det skjedde noe i kirken - etter hvert ble det klart at det var bryllup, og det preget selvsagt kvelden. Vi ble tatt i mot av en trivelig havnesjef, som ordnet fortøyninger, forklarte at strøm og vann var gratis, og at vi fikk gratis kode til det trådløse nettverket hos havnepolitiet ved innsjekking.
God stemning, trivelige folk, absolutt verdt en reise, selv om øya ligger som endeholdeplass, og har både marine- og luftforsvarsbase.
Tolvte etappe
Vi fikk ikke sett Skyros - tiden begynte å bli knapp - så neste dag seilte vi grytidlig igjen, og ga oss ikke før vi kom til Kea. Etter hvert som vi nærmet oss, økte hyppigheten av greske "day-cruisere", og det ble tydelig at ryktet om Kea som weekendreisemål for den fortsatt velstående delen av Athens befolkning nok stemmer. Vi fikk fin plass på bykaia, og hadde ca 3,5 meter å gå til en god restaurant.
Det er tid for det obligatoriske tavernabildet av båten....
Trettende etappe
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar