Vi hadde hørt mye om hvor flott det var å seile i Kroatia, så vi gledet oss til de tre ukene vi hadde satt av. Som vanlig hadde vi shoppet billigbiletter, og landet i Split seint om kvelden, og tok drosje til Trogir. Det var litt klønete å finne ut hvor båten lå, men alt løste seg, og snart gikk vi til ro.
Neste dag var det kjølig og grått, og det begynte å regne. Vi lot ikke det dempe humøret, men satte kursen nordover - vi hadde lyst til å se nasjonalparken i Krka.
Første stopp var marinaen i Rogoznica. Digert anlegg, velfrisert og ryddig. Eneste aberet var regnet, som fortsatt silte ned. Vi ble vinket inn til kai og fortøyd av marinaansatte - skikkelig latmannsopplegg!
Neste dag var det mindre grått, og vi fikk en fin tur videre opp mot Sibenik. Jeg mimret litt om Interrail i 1973, men vi var på vei mot Skradin, og valgte å seile forbi Sibenik i denne omgangen. Det ble motor oppover elva - og et nydelig landskap å seile gjennom. Nederst er det mange oppdrettsanlegg å passere, men etter hvert blir det mer natur.
I Skradin fikk vi god plass, og bestemte oss for to netter. Det var trivelig å tusle bortover mot torget, og lett å finne et koselig sted å sette seg ned for avkjøling og næring. Likevel var det fortsatt merker i vegger og tak etter krigen for 17-18 år siden; prosjektiler og granatnedslag hadde gjort skade.
Neste dag tok vi turistbåt opp til naturparken og fossefallene i Krka. Vakkert og annerledes, med fossene - plankestiene som var lagt ut for at ferdselen ikke skulle bli for stor belastning på skogbunnen - ferskvannsbading og følelsen av "vanlig" turisme.
Ny dag - men heldigvis ikke nye bekymringer: vi planla et noe lengre strekk, men som alltid med innlagt lunsjpause. Vi lunsjsvaiet i en bukt sørøst på Zlarin, og satte så kurs mot Solta, der vi hadde bestemt oss for havna i Maslinica, vest på øya. Da vi la til, ble det et skoleeksempel på utydelig kommunikasjon fra skipper. Havnevakten snakket til oss på tysk, jeg svarte på tysk, og han fortsatte ordvekslingen på tysk. Jeg glemte at de andre på båten ikke føler seg så stødige i tysk, og dermed tillot jeg meg å bli irritert over at et av mannskapet (unnskyld Cecilie) ikke fikk med seg en instruks....
Nåja, det gikk helt fint og vi koste oss i den bittelille havnelandsbyen, der det ikke fantes minibank. Heldigvis hadde vi tilstrekkelig med sedler og mynter.... Ungdommene traff svenske jevnaldrende på tur, og var ikke tilbake i båten før det demret.
Vi ville til Vis, den tidligere forbudte øya, med lang militærhistorisk betydning. Her var det sjarmerende, og vi holdt oss her noen dager, med leie av ATV og bil, koselig restaurantbesøk sammen med seilervenner fra Stavanger, bading og avslapping. Huleanleggene som ble brukt som gjemmested av Tito og partisanene under okkupasjonen i 1940 - 45 besøkte vi også.
Komiza på Vis
Titos hule
I Stiniva, den idylliske badebukta, kom Halvard og Maren ombord:
Videre til Palmezani:
Før vi gikk til Hvar, og Hvar by. Her hadde vi avskjedsmiddag for Cecilie og Casper på Kroatias beste sushirestaurant:
Guttene + Maren seilte videre mot Korcula, mens de andre tok hurtigbåt til fastlandet for å følge C+C til flyplassen samt shoppe. Begivenhetsløs seilas, men du verden så flott Korcula by er. De lever høyt på idylliske rammer, og skryter av den mulige forbindelsen med Marc o Polo.
Shoppingpatruljen fant oss uten vansker da de kom om ettermiddagen, og den kvelden ble det heftig iskremspising i turistfellene.
Neste etappe førte oss til Makarska. Grei by, men litt plagsom ankomst når du seiler, og mye bråk på havnepromenaden om kvelden. Vi ville videre, så da reiste vi til Brac for å se om Zlatni Rat var verdt turen. Det var den, men det var vanskelig å få ankeret til å sitte utenfor denne spesielle landformasjonen med badestrand, så vi ble ikke liggende lenge. Vi dro videre mot Pokrivenik på Hvar, der vi fikk ligge ved kai mot restaurantbesøk. Dette er nokså vanlig i Kroatia, og slett ikke ulønnsomt, så vi gledet oss over deilig mat og bading.
Nå begynte vi å se slutten på ferien, men først reiste vi til Vrboska litt lenger vest på nordsiden av Hvar. Frdelig og rolig, og vi ble praiet av den kommunale havnesjefen, som lot det gå sport i å kapre kunder foran nesa på den private marinaen. Vi ble liggende komfortabelt i sentrum av byen, svært fornøyde.
Videre til Supetar, der Halvard og Maren forlot oss, før vi til slutt vendte nesa mot Trogir igjen.
Litt drama avreisedagen med forsvunnet pass og forsinkede fly, men alt løste seg til slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar